Når staten betaler seg selv: Norges Ukraina-milliarder og Kongsberg-sirkelen

Tirsdag 15. april 2026 landet Zelenskyj på Gardermoen for sitt fjerde besøk i Norge. Han og Jonas Gahr Støre signerte en felles erklæring om «forsterket forsvars- og sikkerhetssamarbeid». Sentralt i avtalen: ukrainske droner skal produseres i Norge.

Det høres streit ut. Krig, solidaritet, NATO-logikk, industrisamarbeid. Ingenting å se her, bare gå videre.

Men, la oss se litt nøyere på hvem som tjener på dette — og hvem som bestemmer hvem som tjener.

Pengene: Hva vi faktisk vet

Norge har forpliktet seg til totalt 155 milliarder kroner til Ukraina gjennom det såkalte Nansen-programmet for perioden 2023–2030. Av årets budsjett på 70 milliarder kroner er 50 milliarder definert som «militær støtte» — penger som i stor grad flyter ut av norsk statskasse og inn i forsvarssystemer og materiell.

Bare på dronefronten:

  • 700 millioner til et flernasjonalt dronekjøpsinitiativ (januar 2025)
  • 600 millioner til ytterligere dronekjøp og droneteknologiutvikling (februar 2025)
  • 6,5 milliarder til anskaffelse av droner fra ukrainsk og europeisk industri (juni 2025)
  • 12 milliarder til droner for 2026, ifølge Forsvarsdepartementets langtidsplan

Til sammenligning: norsk forsvarsindustri — norske bedrifter som faktisk produserer droner i Norge — klager over at de knapt får ordrer fra denne pengestrømmen. Forsvarsindustriens organisasjon FSI sier til VG at produksjonsavtalen om ukrainske droner i Norge ikke har vært utlyst offentlig, og at de har fått taushet tilbake fra Forsvarsdepartementet når de spør.

Selskapet: Staten eier 50,004%

Kongsberg Gruppen (KG) er Norges ledende forsvarsindustrielle aktør. Selskapet er børsnotert, og staten ved Nærings- og fiskeridepartementet eier nøyaktig 50,004 prosent av aksjene — akkurat nok til å beholde kontrollerende majoritet. Det er ikke en tilfeldighet; Stortinget har vedtatt at staten skal beholde denne majoriteten.

KG er ikke et lite nisjefirma. Med over 15 000 ansatte og nesten 50 milliarder i omsetning (2024) er det ett av Norges tyngste industriselskaper. Siden krigen i Ukraina startet har aksjekursen tredoblet seg fra 2021-nivå. Statens andel alene er nå verdt godt over 135 milliarder kroner — opp fra rundt 20 milliarder.

Hvem sitter øverst i styret? Eivind Reiten — tidligere Senterparti-statsråd (fiskeriminister, olje- og energiminister), tidligere konsernsjef i Norsk Hydro, og en mann som har vært tett på norske maktkorridorer siden 1980-tallet. Han deltok i Bilderberg-møter, ledet Telenors styre under delprivatiseringen, og har sittet som styreleder i KG siden 2017.

Sirkelen: Hvem betaler hvem?

Her er pengestrømmens logikk, stripped ned:

  1. Stortinget bevilger milliarder til Ukraina-støtte
  2. Regjeringen kanaliserer deler av dette til forsvarsproduksjon i Norge
  3. KG (50% statseiet) får produksjonskontrakter — uten offentlig anbud
  4. Dronene doneres til Ukraina — dvs. de regnes som «bistand»
  5. KG-aksjen stiger — og staten som 50%-eier henter inn igjen via utbytte og økt aksjeverdier
  6. Ledelsen i KG mottar bonuser på opptil 46% av årslønn, som styret (med statlig godkjenning) vedtar

Kretsløpet er komplett: statskassen betaler produksjonen, statlig eid selskap utfører den, staten henter verdier tilbake som aksjonær.

Spørsmålene ingen stiller

Dette er ikke nødvendigvis korrupt. Det er ikke nødvendigvis ulovlig. Forsvarssamarbeid og statlig eierskap i forsvarsindustri er vanlig i de fleste land.

Men, spørsmålene som burde stilles — og som knapt stilles — er:

Hvem bestemte at akkurat KG skal produsere disse dronene? Det finnes ingen offentlig utlysning. Forsvarsdepartementet svarer ikke på spørsmål om hvilke selskaper som er involvert eller hva kontrakten er verdt.

Hva er produksjonskostnaden — og hva er marginen? «Dronene doneres til Ukraina» forteller oss ingenting om hva det koster å produsere dem, og hvem som tjener hva underveis.

Hvorfor er norske dronebedrifter utestengt? Norske oppstartsbedrifter som faktisk produserer droner (eksempel: Rift Dynamics på Jæren) melder at de knapt får ordrer fra milliardpakkene. Den norske hæren har satt av 150 millioner i året til egne droner. Ukraina-støtten er 80 ganger større — men flyter i all hovedsak til utenlandske og ukrainske produsenter, eller gjennom lukkede avtaler.

Hva er den faktiske ansvarslinjen? Nærings- og fiskeridepartementet eier 50% av KG. Forsvarsdepartementet kontraherer KG. Finansdepartementet bevilger pengene. Statsministerens kontor kommuniserer dette som humanitær bistand. Ingen av disse er formelt inhabile — men i enhver annen bransje ville denne strukturen blitt grundig gransket.

Hva vi ikke vet (ennå)

  • Nøyaktig hvilke selskaper som inngår i droneproduksjonsavtalen (FD nekter å opplyse)
  • Kontraktsverdier og marginer
  • Om det finnes utbytteplaner knyttet til økt KG-produksjon i 2026
  • Hvem i «de 20 norske selskapene» med Ukraina-dronekontrakter som er tilknyttet KG-systemet

Disse spørsmålene er legitime, og de bør stilles — uavhengig av hva man mener om krigen i Ukraina eller Norges rolle i den.

Konklusjon

Det norske stats-industri-forsvar-komplekset er tettere sammenvevd enn offisiell kommunikasjon gir inntrykk av. En regjering som kontrollerer bevilgningene, eier halvparten av den dominerende produsenten, og kommuniserer hele pakken som altruistisk solidaritet — det er ikke nødvendigvis hverken korrupt eller galt.

Men, det er en interessekonflikt (igjen). Den fortjener åpenhet. Og den burde tåle de spørsmålene vi her har stilt.

HugByte er en norsk anti-SaaS softwareprodusent og meningsbærer. Vi har ingen tilknytning til forsvarsindustrien, Kongsberg Gruppen, norske myndigheter eller ukrainske interessegrupper.

  • HugByte