Det er ikke alltid korrupsjon ser ut som korrupsjon.

Noen ganger ser det ut som næringspolitikk, bærekraft og grønt skifte. Da er det vanskeligere å ta tak i — og akkurat derfor er det verdt å se nærmere på.

Jan Christian Vestre er i dag helse- og omsorgsminister. Fra 2021 til nylig var han næringsminister — og i den perioden skjedde det en rekke ting som, sett under ett, tegner et ubehagelig mønster.

La oss gå gjennom det faktabasert.

Hvem eier hva

Jan Christian Vestre eier 70 prosent av Vestre AS. Det er en møbelprodusent med spesialisering på utemøbler til offentlige rom — parker, havnepromenader, skolegårder, byrom. Moren eier de resterende 30 prosentene. Søsteren og fetteren jobber i selskapet. Det er, med andre ord, en familiebedrift der han er majoritetsaksjonær.

Da han ble næringsminister i oktober 2021, trakk han seg fra alle aktive roller i selskapet. Men, han beholdt eierskapet.

Det er her det begynner å bli interessant.

Regelverket han innførte

Som næringsminister innførte Vestre et av de mest inngripende skiftene i norsk anskaffelsespolitikk på år: Fra 1. januar 2024 skal klimahensyn vektes med minimum 30 prosent i alle offentlige anbud. Ikke “bør” — men “skal”.

Det offentlige kjøper inn for rundt 740 milliarder kroner hvert år. Det er et enormt marked. Fra nyttår 2024 ble spillereglene i det markedet endret av en mann som eier 70 prosent av en bedrift som lever av å selge til nettopp det markedet.

Tilfeldig? Kanskje. Men, legg merke til det som skjedde parallelt.

Fabrikken som ble bygget for å vinne

Mens Vestre var borte fra sine aktive roller i familiebedriften, ble “The Plus” ferdigstilt på Magnor i Eidskog. Det er absolutt ingen vanlig fabrikk.

“The Plus” er verdens første møbelfabrikk med BREEAM NOR Outstanding-sertifisering — høyeste mulige miljøklassifisering. Den har 888 solcellepaneler, 90 prosent lavere energiforbruk enn tilsvarende fabrikker, og er tegnet av stjernearkitekt Bjarke Ingels Group.

Statsminister Jonas Gahr Støre roste den ved gjentatte anledninger i riksmediene — gratis og i stor skala.

Med andre ord: akkurat da de nye anbundskravene om miljøvekting trådte i kraft, hadde Vestre AS en fabrikk som var skreddersydd til å møte dem. Ikke delvis — fullstendig. Topp i klasse.

Det er som å sette reglene for et løp mens du allerede har sko som passer banen perfekt.

Offentlige penger inn — offentlige kontrakter ut?

Byggingen av “The Plus” ble støttet med offentlige midler. Tallene er omstridt — Vestre AS selv sier 35–36 millioner fra Innovasjon Norge og Enova, kritikerne regner inn kommunens infrastrukturinvesteringer og kommer opp i nærheten av 78 millioner. Uansett: det er snakk om titalls millioner i skattebetalerpenger til en bedrift som tilhører en sittende statsråd.

Og hva skjer på den andre siden av ligningen — kontraktene?

Her blir det konkret og ubehagelig. Vestre AS’ møbler preger Oslos offentlige byrom — Aker Brygge, havnepromenaden, Oslo S. Det er ikke skjult. Det er åpenlyst synlig for alle som ferdes i byen.

Et søk i Doffin, den nasjonale kunngjøringsdatabasen der alle offentlige kontrakter over terskelverdiene skal lyses ut, viser ingenting. Absolutt nada. Ingen kunngjorte kontrakter mellom Oslo kommune og Vestre AS, slik loven krever. I august 2025 ble det sendt formelt innsynskrav om dette. Svaret har ikke vært bredt omtalt.

Habilitet — ikke spekulasjon, men innrømt

Habilitetsproblemet i Vestre-saken er ikke noe man trenger å gjette seg til. Det er dokumentert av Vestre selv.

I oktober 2023 innrømmet han at han var inhabil eller nær grensen til inhabil i ansettelsessaker som berørte en venn i hans eget departement. En person som ved tre anledninger hadde fått midlertidige lederstillinger uten at Vestre ble orientert. Statsministeren bekreftet at det hadde skjedd feil.

Dette kom i en periode der Støre-regjeringen allerede hadde sett tre statsråder forlate regjeringen på grunn av habilitetsproblemer: Trettebergstuen, Huitfeldt, Borten Moe. Vestre slapp.

Selve mønsteret er likevel etablert, og det er ikke ett isolert tilfelle.

Det strukturelle problemet

Her er kjernen — og grunnen til at dette ikke bare er politisk kjapt-snakk:

En statsråd innfører regler som favoriserer en bestemt type bedrift. Han eier en slik bedrift. Bedriften mottar offentlig støtte til å bygge seg opp akkurat i den perioden reglene innføres. Bedriften vinner offentlige kontrakter — tilsynelatende uten at disse er kunngjort i henhold til loven. Og statsråden har allerede vist at han håndterer habilitet dårlig i andre sammenhenger.

Ingen av disse punktene er nok alene. Men alle fem sammen?

Det trenger ikke hete korrupsjon for å være et alvorlig demokratisk problem. Det kalles interessekonflikt — og i de fleste lands demokratier er det tilstrekkelig grunn til at en statsråd enten selger seg ut av selskapet eller trekker seg fra alle beslutninger i det aktuelle sektoren.

I Norge var det tydeligvis ikke tilstrekkelig.

Hva kan du gjøre med dette?

  • Spør om innsyn.
  • Doffin.no er offentlig.
  • Oslo kommunes leverandøroversikt er offentlig fra januar 2025. Svar på det innsynskravet som ble sendt i august 2025 bør foreligge.

Del artikkelen.

Ikke som “bevis på korrupsjon” — men som et spørsmål det er rimelig å stille:

Skal en statsråd kunne sette spillereglene for et marked han selv tjener på?

Denne artikkelen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon fra Kapital, Finansavisen, E24, regjeringen.no, Doffin og steigan.no. HugByte tar forbehold om faktafeil — send gjerne korreksjoner.

  • HugByte