- april 2026. Tre ledere i Forsvarsmateriell blir hentet ut av hjemmene sine på Østlandet, satt i baksetet på Økokrims biler og siktet for grovt økonomisk utroskap. Avisene har bildene. Det er tydelig hvem som er kriminelle i dette landet.
To uker tidligere ble en offiser og en daglig leder siktet i en lignende sak — Nansen-programmet, sanitetsmateriell til Ukraina, 30–40 millioner kroner.
Fem mennesker. Ingen av dem på statsrådsnivå. Ingen av dem med riktig telefonbok.
Øverst på toppen av det hele sitter Pål Kulø Lønseth — sjef for Økokrim siden 2020, og mannen som i siste instans bestemmer hvem som etterforskes, og hvem som ikke gjør det.
Det er verdt å se nærmere på ham.
Veien inn: En klassisk norsk karriere
Lønseth er ikke vanskelig å følge.Karrièren hans er offentlig og velordnet — akkurat slik den skal se ut.
- 1996 — cand.jur. fra Universitetet i Bergen
- 2001–2009 — statsadvokat, Oslo og det nasjonale statsadvokatembetet
- 2005–2006 — juridisk rådgiver for FN i Afghanistan
- 2009–2013 — statssekretær for justisminister Grete Faremo (Ap) i Stoltenberg II-regjeringen
- 2013–2020 — partner og leder for granskningsenheten i PwC Norge
- 2020– — sjef for Økokrim, utnevnt av Solberg-regjeringen (Høyre)
Les det en gang til.
Ap inn. PwC mellom. Høyre ut. Og nå sitter han med nøklene til Norges eneste spesialiserte organ for å etterforske økonomisk kriminalitet blant landets mektigste.
Det er ikke ulovlig. Det er ikke engang uvanlig. Det er systemet.
Problemet med å sitte i midten
Lønseth har måttet erklære seg inhabil så mange ganger at det nesten er blitt en rutine.
Anniken Huitfeldt-saken — ektemannens aksjehandel mens hun var utenriksminister. Lønseth meldte seg inhabil fordi han hadde samarbeidet tett med Huitfeldt da begge var i Stoltenberg-regjeringen. Saken ble ikke etterforsket.
Erna Solberg-saken — Lønseth erklærte seg ikke inhabil, til tross for at det var Solbergs regjering som ansatte ham i 2020 og at PwC — hans arbeidsgiver i syv år — hadde Justisdepartementet under Solberg som stor oppdragsgiver. Han skulle altså formelt vurdere å etterforske den regjeringen som ga ham jobben og finansierte hans tidligere arbeidsgiver.
Thorbjørn Jagland/Epstein-filene — erklærte seg habil. Begrunnelsen: partitilhørighet alene er ikke inhabilitet. Jagland satt på Stortinget for Ap frem til 2009 — samme år Lønseth begynte som statssekretær for samme parti. Men altså: ingen problematisk relasjon.
Grete Faremo — hans tidligere sjef som statssekretær, nå involvert i en sak der flere hundre millioner skal ha forduftet under hennes ledelse av FN-organet UNOPS. Ingen synlig reaksjon fra Økokrim.
Mønsteret er ikke at Lønseth er korrupt. Mønsteret er at han hele tiden selv avgjør om han er inhabil — og at konklusjonen som oftest er nei.
PwC-koblingen: Nettverket han tok med seg inn
Da Lønseth forlot PwC i 2020, rykket Gunnar Holm Ringen opp og tok over hans stilling som leder for granskning og compliance.
I 2025 hentet Lønseth Ringen inn i Økokrims ledergruppe som avdelingsdirektør for etterretning og forebygging. De hadde jobbet seks år side om side i PwC. Stillingskravet til jobben Ringen fikk inneholdt et spesifikt «må-krav» om erfaring med granskning i privat regi — en formulering fagforeningen Econa reagerte på som skreddersydd.
Lønseths eget svar på kritikken: «Den er ikke skreddersydd, men ja, den passer veldig godt til Gunnar.»
Det er nesten imponerende ærlig.
23. april 2026 — og kontrasten som ikke forsvinner
Samme dag som Forsvarsmateriell-lederne ble hentet i biler på Østlandet, uttalte Lønseth til VG at Økokrim vil «følge tett med på forsvarssektoren» og at de forventer at «både innkjøpssiden og leverandørsiden har det nødvendige fokus på forebygging av misligheter.»
Det er godt sagt. Det bør sies.
Men, det er lettere å si det om avdelingsdirektører i Forsvarsmateriell enn om statsrådsnivå med overlappende nettverk til mannen som avgjør om det skal etterforskes.
Fem mennesker uten riktig telefonbok er tatt. Saksbehandlingen av de med riktig telefonbok pågår — i det uendelige.
Det norske systemet, kortversjonen
Dette er ikke en konspirasjonstese. Det er en strukturbeskrivelse.
Norge er et lite land. “Alle kjenner alle”. Jurister sirkulerer mellom Justisdepartementet, Big Four-konsulentene og politiets toppstillinger. Habilitetsreglene er skrevet for situasjoner der dette ikke skjer — og er dermed nesten alltid utilstrekkelige når de trengs.
Resultatet er ikke at eliten aldri straffes. Det er at eliten svært sjelden straffes, og at den personen som avgjør om de skal straffes, er hentet fra — og kjenner — eliten.
Pål Lønseth er ikke en skurk i denne historien. Han er produktet av et system som produserer akkurat slik han er, og plasserer dem nøyaktig der han sitter.
Det er det som er problemet.
Dette er del av HugBytes serie om norske maktnettverk. Vi følger personene — ikke sakene.
- HugByte