Du kan henge i kroker, tro på kosmisk healing, eller melde polske navn inn fra telefonkatalogen. Staten betaler regningen uansett.

I 2025 betalte den norske stat over fire milliarder kroner til religion og livssyn.

Ingen vet hva pengene gikk til. Ikke fordi informasjonen er hemmelig — men fordi ingen er pålagt å fortelle det.

Dette er historien om et finansieringssystem som ikke ble konstruert for å støtte tro.

Det ble konstruert for å avvikle en kirke.

Slik fungerer maskinen

Grunnloven §16 slår fast at Den norske kirke (DNK) er statens folkekirke og skal understøttes av staten. I samme paragraf ligger en setning som har kostet skattebetalerne milliarder: «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.»

I praksis betyr det dette:

Staten bestemmer hva det koster per DNK-medlem. Alle andre trossamfunn får nøyaktig samme beløp per hode.

Satsen i 2025 var 1.554 kroner per tilskuddstellende medlem.

Resultatet er en maskin med innebygd autopilot: jo flere som melder seg ut av DNK, jo høyere blir satsen. Jo mer penger pumpes automatisk ut til alle andre. Ingen politisk debatt. Ingen avstemning. Bare en formel.

DNK tapte nær 400.000 medlemmer fra 2013 til 2023. I samme periode økte antall ansatte i kirken fra 6.000 til 8.000, og bevilgningene fortsatte å vokse. Resten av potten — 1,25 milliarder kroner i 2025 — gikk til nær 800 andre trossamfunn.

For å kvalifisere trenger et trossamfunn i dag 100 betalende medlemmer med fødselsnummer, og et regnskap.

Ikke revisorgodkjent.Bare et regnskap.

[HUGBYTE KOMMENTAR] Det er ikke vanskelig å se hva som var den politiske intensjonen bak denne konstruksjonen. Den norske kirke hadde for mye makt i det offentlige rom — over skole, sykehus, begravelse, offentlig moral. Løsningen var ikke å ta den direkte opp, men å lage et system der kirkens fall automatisk ville finansiere alt det den ikke var. Det virket. Det ingen hadde tenkt grundig nok igjennom, var hva «alt annet» faktisk ville inneholde.

Ett mønster i to spor

Det er nyttig å se på hva Stortinget har gjort parallelt. Ikke bare med kirken, men med politisk konkurranse generelt.

I 2012 vedtok Stortinget grunnlovsendringer som avviklet statskirkeordningen etter 500 år. Fra 2017 er Den norske kirke formelt skilt fra staten og opptrer som eget rettssubjekt.

Prosessen var grundig, langsom og forankret på tvers av alle partier.

I 2016 ble det lansert en elektronisk løsning for utmelding fra DNK. Resultatet var rekordåret 2016: 41.024 utmeldinger.

Ett klikk med BankID var nok. Det var en politisk beslutning å gjøre det så enkelt.

Så langt er alt logisk.

Se nå på hva Stortinget gjorde med politisk konkurranse i nøyaktig samme periode.

Den nye valgloven innebærer at partier som oppnådde under 5.000 stemmer ved stortingsvalget i 2021, nå må samle underskrifter fra én prosent av antall stemmeberettigede i hvert valgdistrikt for å få stille liste. Liberalistene — et veletablert frihetsorientert parti med nær 4.500 stemmer i 2021 — regnet ut at dette i praksis krevde nærmere 39.000 underskrifter på landsbasis. Av 27 partier som stilte i 2021, ville 11 ikke lenger kvalifisere.

Liberalistene vedtok å legge ned.

Ikke fordi de hadde gjort noe galt.Men, fordi spillereglene ble endret, midt i spillet, av de som allerede hadde vunnet.

[HUGBYTE KOMMENTAR] Legg merke til asymmetrien. For å melde seg ut av Den norske kirke trenger du ett lite klikk. For å starte et politisk parti som utfordrer de etablerte, trenger du nesten 40.000 underskrifter. Staten senket terskelen for å forlate kirken, og hevet den dramatisk for å utfordre makten. Det er ikke nødvendigvis en konspirasjon. Det er et mønster. Mønsteret peker konsekvent i én retning: lavere terskel for å svekke institusjoner som utfordrer politikerne kulturelt, høyere terskel for å utfordre dem politisk.

Trossamfunnsfinansieringen er i dette bildet ikke bare en økonomihistorie. Den er en del av det samme mønsteret: Staten ryddet kirken ut av det offentlige rom — sakte, gradvis og med bred parlamentarisk støtte.

Finansieringsmodellen var ett verktøy. Billiggjøring av utmelding var et annet. Ingen av dem var ulovlige. Ingen av dem ble satt opp mot hverandre i offentlig debatt. De virket i samme retning.

Og ingen spurte hva som ville fylle rommet kirken forlot.

Da Den katolske kirke fant telefonkatalogen

Den best dokumenterte misbrukssaken i norsk religionshistorie handler ikke om en liten og ukjent sekt. Den handler om Den katolske kirke.

Fra 2011 til 2014 brukte ansatte i Oslo katolske bispedømme (OKB) telefonkatalogen aktivt. De søkte opp personer med polsk- og spanskklingende etternavn i Folkeregisteret, hentet ut personnumrene deres, og registrerte dem som kirkens medlemmer — uten å spørre.

Over 56.500 personer ble lagt til på denne måten.

Hvert hode ga statsstøtte. Kommunal støtte kom i tillegg.

Da Fylkesmannen i Oslo og Akershus oppdaget praksisen, ble OKB politianmeldt for grovt bedrageri. Politiet gjennomførte razzia. Biskop Bernt Eidsvig og økonomisjef Pham Cong Thuan ble siktet.

OKB nektet å betale tilbake, saksøkte staten, og tapte i tingrett, lagmannsrett og til slutt i Høyesterett. Den endelige regningen: rundt 100 millioner kroner i tilbakebetaling — statlig og kommunalt.

Bispedømmet ble dømt til en foretaksbot på 2 millioner kroner for grovt bedrageri. Daglig leder ble frifunnet. Biskopen slapp tiltale.

I 2024 mottok Den katolske kirke i Norge 249 millioner kroner i statsstøtte.

Ingen spør hva pengene går til.

Når staten bruker pengekranen som dommer

Ikke all kontrovers handler om juks med tall.

Brunstad Christian Center (BCC) — Smiths venner — er en av Norges største og raskest voksende kristne menigheter. I 2025 holdt Statsforvalteren tilbake 13,5 millioner kroner i statsstøtte til BCC. Begrunnelsen: kirkens samlivsetikk er ikke forenlig med statens krav til trossamfunn som mottar støtte.

Saken reiser et ubehagelig spørsmål som sjelden stilles: Hvem bestemmer hva som er akseptabel tro?

[HUGBYTE KOMMENTAR] HugByte har ingen mening om Smiths venners teologi. Det vi har en mening om, er at et finansieringssystem som kan brukes til å straffe trossamfunn for teologiske standpunkter, er et system med politisk makt over trosfrihet. Det er ikke et nøytralt system. Det var aldri meningen at det skulle være det.

Hvem følger med?

Systemet er bygget på tillit. Trossamfunnene sender inn fødselsnumre. Brønnøysundregistrene vasker listene mot Folkeregisteret og sjekker at ingen er dobbeltregistrert. Deretter skrives sjekken ut.

Det kreves ikke revisorgodkjent regnskap. Det kreves ikke dokumentasjon på hvilke aktiviteter som er gjennomført, hvilke lokaler som brukes, eller hva pengene faktisk gikk til. En årsrapport med vag beskrivelse av virksomheten er tilstrekkelig.

I 2023 erkjente regjeringen selv at det var for mange mottakere til at det var mulig å føre tilstrekkelig tilsyn. Det var bakgrunnen for å heve minimumskravet fra 50 til 100 medlemmer. Det hjelper marginalt. Med nær 600 gjenværende samfunn er kontrollkapasiteten fortsatt fraværende i praksis.

Loven sier at trossamfunn som mottar midler fra stater som ikke respekterer religionsfrihet kan nektes støtte.

Den sier ikke hvilke stater det er. Ingen slik liste finnes.

«Og så er det disse»

Blant de nær 800 registrerte trossamfunnene i 2024 finner vi noen som fortjener en egen presentasjon — ikke fordi de er kriminelle, men fordi de illustrerer hva et system uten reell kontroll produserer.

Smertekirken — Church of Pain hadde 57 betalende medlemmer i 2024. De holder til på en gård i Stange i Innlandet, og praktiserer religiøse ritualer der kroker midlertidig sys gjennom huden — «body suspension» og «pulling». Det er dette de beskriver som sin religiøse praksis og sin vei til kontakt med det guddommelige.

Med 57 medlemmer og gjeldende statssats mottok de rundt 88.000 kroner i statsstøtte i 2024. Kommunalt tilskudd kommer i tillegg. Totalt anslagsvis 175.000 kroner.

Smertekirken søkte om registrering i januar 2023. De fikk det. De oppfylte kravet: 63 fødselsnumre, en beskrivelse av livssynet, et styre.

«Vi tror at alt i universet er koblet til alt annet av en overjordisk kraft som forbinder og driver alt», skriver de på sin nettside.

Det er nok.

Kosmologisk Livstro ble grunnlagt i 1994 av Arnfinn Hugo Stenberg som «Det Kosmiske Trossamfunn». De ble godkjent av Justisdepartementet — inkludert healervirksomheten. Med 80 betalende medlemmer i 2024 mottar de anslagsvis 250.000 kroner totalt per år, statlig og kommunalt.

I 2025 startet de en vervekampanje for å holde seg over den nye grensen på 100 medlemmer.

Tekannens Venner er basert på Bertrand Russells filosofiske tankeeksperiment: Man kan ikke bevise at det ikke eksisterer en tekanne i verdensrommet. Ergo kan hva som helst registreres som trossamfunn. De registrerte seg. De fikk støtte. I årevis.

De hadde 46 medlemmer i 2024 — under den nye grensen, og dermed trolig ute. Men poenget de ville bevise, har de allerede bevist.

[HUGBYTE KOMMENTAR] Disse eksemplene er ikke primært et angrep på de nevnte. De fleste driver harmløs virksomhet, og noen er direkte sympatiske i sin konsekvente logikk. Poenget er enklere: Et system uten reell kontroll og uten krav om å dokumentere hva pengene brukes til, inviterer nødvendigvis til dette. Det er ikke en ulykkelig bieffekt. Det er en konstruksjonsfeil.

Den egentlige regningen

Det er 200+ islamske tros- og kultursentre på 2024-lista. Mange er lokale og velfungerende deler av sine lokalsamfunn. Noen er tilknyttet internasjonale organisasjoner. Noen mottar midler fra utlandet i tillegg til norsk statsstøtte.

Vi vet ikke hvilke. Loven sier at det er et problem. Loven sier ikke hvem som sjekker det.

[HUGBYTE KOMMENTAR] HugByte stiller ikke spørsmål ved islam som religion. Vi stiller det samme spørsmålet vi stiller til alle andre mottakere av statens penger: Hva ble pengene brukt til? Hvem har innsyn? Og hvis ingen har innsyn — hva er da poenget med et krav om regnskap?

Dette er ikke et spørsmål om tro.

Det er et spørsmål om offentlig forvaltning av 1,25 milliarder skattekroner. Hvert år.

Konklusjon

Systemet ble skapt for å gjøre Norge mer rettferdig. Det skulle gi alle trossamfunn samme rettigheter som Den norske kirke. Det var et edelt prinsipp.

I praksis ble det en milliardmaskin med autopilot og uten kontrollør.

DNK tapte folk. Satsen steg. Pengene fant nye mottakere — raskt, i hundrevis, og uten at noen stilte grunnleggende spørsmål om hva de ble brukt til. Den katolske kirke betalte til slutt tilbake 100 millioner etter å ha jukset systematisk i fire år. En pinsemenighet mistet støtten fordi de trodde feil ting. En gruppe på 57 mennesker fikk statspenger for å henge i kroker på en gård i Innlandet.

Ingen av disse tingene er nødvendigvis ulovlige.

Det er nettopp det som er problemet.

Et system som finansierer tro uten å stille krav til hva pengene gjør, er ikke et system som støtter religionsfrihet. Det er et system som finansierer seg selv, ukontrollert, på skattebetalernes regning — mens politikerne som konstruerte det enten ikke ser konsekvensene, eller ikke vil snakke høyt om dem.

Fire milliarder. Hvert år. I blinde.

Kildegrunnlag: Regjeringen.no (tilskuddsdata 2024/2025), SSB, NRK, Aftenposten, Nettavisen, Vårt Land, Fritanke.no, Human-Etisk Forbund, Lovdata, Statsforvalteren, churchofpain.org, kosmologisklivstro.no

Meninger og redaksjonelle vurderinger er tydelig merket i teksten. Faktapåstander er basert på offentlig tilgjengelige kilder.

  • HugByte