En stortingsrepresentant legger ut et bilde fra Construction City i Oslo. Han har hatt et flott møte med ambassadører fra fem land — og Skift. «Samtaler om transformasjon og globalt samarbeid,» skriver han. Varmt. Inspirerende. Næringslivet og politikken i konstruktiv dialog.

Men hva er egentlig “SKIFT”?

Det offisielle svaret

Skift — Næringslivets klimaledere — beskriver seg selv som «et næringslivsdrevet klimainitiativ» bestående av rundt 70 norske selskaper og organisasjoner. Målet er å akselerere det grønne skiftet, nå Norges klimamål innen 2030, og «vise hvilke forretningsmuligheter som ligger i overgangen til nullutslippssamfunnet.»

Det høres bra ut. Næringslivet tar ansvar. Privat sektor går foran. Toppledere som mener noe.

Det mindre offisielle svaret

La oss se på hvem som faktisk er med.

  • Statkraft.100 prosent statseiet.
  • Avinor.Statseiet.
  • Vinmonopolet.Statseiet.
  • Vy.Statseiet — eid av Samferdselsdepartementet.
  • Statsbygg.Statlig forvaltningsorgan.
  • Eksfin — Eksportfinansiering Norge.En etat direkte under Nærings- og fiskeridepartementet.
  • Siva SF.Statsforetak.
  • Equinor. 67 prosent statseiet.

I tillegg:

DNB, Gjensidige, TINE, NorgesGruppen, Coop — selskaper der enten staten, samvirker eller offentlig kapital dominerer.

Dette er ikke en uavhengig stemme fra næringslivet. Dette er i stor grad norsk statskapitalisme, samlet under ett tak, med en grønn logo.

Hvem startet det og hvem leder det

Skift ble grunnlagt i 2015 — opprinnelig under navnet Norge203040 — av milliardær Jens Ulltveit-Moe. Han bygde formuen sin på olje og offshore, snudde til grønt etter å ha lest FNs klimarapport i 2003, og er siden blitt MDG-profil og donert hundrevis av millioner til klimaformål. Intensjonen er utvilsomt genuin. Men, intensjon og funksjon er ikke det samme.

Styreleder i Skift fra 2023 var Christian Rynning-Tønnesen — konsernsjef i Statkraft, altså toppsjef i et selskap som er 100 prosent eid av den norske stat. Han ble avløst av Nils Klippenberg fra Siemens Norge. Nytt styremedlem: Tone Lunde Bakker — administrerende direktør i Eksfin, en statlig etat under Nærings- og fiskeridepartementet.

En statlig etat sitter altså i styret i det som presenteres som et uavhengig næringslivsinitiativ.

Ingen ser ut til å synes dette er rart.

Sirkelen som ikke tar ansvar

Her er logikken i praksis:

  • Staten eier selskapene.
  • Selskapene finansierer og er med i Skift.
  • Skift formulerer klimapolitiske krav og anbefalinger.
  • Skift leverer disse til regjeringen.
  • Regjeringen sier at «næringslivet etterspør dette.» Ingen er ansvarlig — for alle er jo enige med seg selv.

Det er ikke en konspirasjon. Det er det norske korporatistiske systemet i sin reneste form — den samme logikken som binder LO til Arbeiderpartiet, bare med grønnere packaging. Og, akkurat som i det systemet er det alltid noen som ikke er med i rommet: alle andre.

Skift teller 70 virksomheter. Norge har over 600 000 enkeltpersonforetak og nærmere 400 000 aksjeselskaper. Håndverkeren i Elverum er ikke invitert. Frisøren i Bodø er ikke representert. Den lille importøren som prøver å forstå hva EUs nye bærekraftsdirektiver betyr for ham, har ingen talsperson der inne.

Hva politikerne sier

Da Skift møtte statsminister Erna Solberg og overleverte sitt klimaregnskap, kommenterte hun at det var «spennende å høre konkrete forslag på tiltak fra næringslivet» — og roste at «så mange aktører samarbeider om å løse felles utfordringer.»

Landbruks- og matminister Sandra Borch sa at hun ville «skryte av det arbeidet som er gjort.»

Skift har levert fem klimarapporter direkte til sittende regjeringer. De har sittet i møter med statsministre, klima- og miljøministre, næringsministre. De produserer, i samarbeid med PwC og miljøstiftelsen ZERO, verktøyet klimakontroll.no — som gir norsk klimapolitikk terminkarakter.

Tenk over det: En organisasjon der statsselskaper dominerer, setter karakterer på statens egen politikk, og staten tar imot karakterkortet og sier takk.

Enten forstår ikke politikerne hva de er en del av — eller de vet det utmerket godt og synes det er praktisk. For Skift gir dem noe verdifullt: en «uavhengig» næringslivsrøst som legitimerer politikk som allerede er bestemt. «Næringslivet krever dette» er et mye bedre argument i Stortingssalen enn «vi i staten vil ha dette.»

Hva Skift faktisk gjør

Det er ikke ingenting. Koordinering av klimaarbeid på tvers av store selskaper har verdi. Noen av initiativene — veiledere for bærekraftsrapportering, nettverk for innkjøpssjefer, presset for sirkulærøkonomi — er reelle.

Men, legg merke til hva slags tiltak Skift konsekvent arbeider for:

strengere rapporteringskrav til alle bedrifter, obligatorisk klimarapportering, skjerpede avgifter på utslipp

Det vil si: byrder som treffer småbedrifter hardt, men som store selskaper med egne bærekraftsavdelinger og PwC-konsulenter på lønningslisten håndterer med lethet. Reguleringer er ikke nøytrale — de er konkurransefortrinn for dem som har råd til å etterleve dem.

Det er ikke tilfeldig at næringslivet av og til lobbyer for strengere regler.

Det er forretningsstrategi.

Hva dette ikke er

Det er ikke et argument mot å ta klimaet på alvor. Klimaet er reelt. Omstillingen er nødvendig. Noen må ta tak i det.

Men, demokratisk legitimitet betyr at de berørte partene har en stemme. Når en liten, selvutpekt gruppe — dominert av statlig kapital og store konsern — definerer hva «det grønne skiftet» skal bety i praksis, hvilke virkemidler som skal brukes, og hvordan politikken skal måles, er det ikke «næringslivet» som snakker.

Det er en lobby som kaller seg noe annet.

Neste gang du hører en politiker si at «næringslivet etterspør» dette eller hint i klimapolitikken — spør deg selv:

hvilket næringsliv? Hvem var med i rommet? Og hvem betalte for kaffen?

  • HugByte