Dette er del 2 av 2 i serien Pengene ingen snakker om. Del 1 dokumenterer det globale systemet for hvitvasking av ukrainske bistandsmidler — hvem som tjener, hvilke kanaler som brukes, og hvilke vestlige selskaper som vedlikeholder rørledningen. Les del 1 her →
Norge boikotter det de kan se
Norge er flinke til å boikotte.
Folkelig engasjement for Palestina er genuint og bredt.
En meningsmåling for VG i januar 2024 viste at nesten halvparten av Norges befolkning støttet boikott av Israel.
LO vedtok i 2025 at de ville arbeide for internasjonal økonomisk boikott.
Fagforbund, studentorganisasjoner, kirker og enkeltpersoner over hele landet har stilt seg bak BDS-bevegelsen — Boycott, Divestment, Sanctions.
Prinsippet er enkelt: hvis et land eller et selskap medvirker til brudd på folkeretten, bør man nekte å handle med dem.
Det er et legitimt og historisk virkemiddel.
Det fungerte i Sør-Afrika.
Det har presset store internasjonale selskaper til å trekke seg ut av okkuperte områder.
Det er ikke bare “folkelig” — det er i tråd med internasjonale juridiske vurderinger fra ICJ og FNs generalforsamling.
Norsk boikott-entusiasme har én karakteristisk blindsone: den er alltid rettet nedover og utover.
Mot stater og selskaper langt borte.
Mot synlig urett på TV-skjermen.
Den retter seg aldri oppover.
Aldri innover.
Aldri mot strukturer som er tett vevd inn i norske maktinstitusjoner, selv når de er dokumentert like skadelige.
Det ingen boikotter
I del 1 av denne serien dokumenterte vi at PwC — et av verdens fire største revisjons- og konsulentnettverk — er dokumentert av ICIJ som en aktiv tilrettelegger for oligarkers verdivask og skatteunndragelse via Kypros. Ikke som en nøytral tjenesteleverandør som uforvarende betjente tvilsomme klienter, men systematisk — over år, etter invasjonen av Ukraina, for klienter som ble sanksjonert av EU, Storbritannia og USA.
Det er ikke en påstand fra et alternativt nyhetssted.
Det er basert på 3,6 millioner lekkede dokumenter, analysert av ICIJ og 67 medieorganisasjoner globalt.
Det er ingen demonstrasjoner utenfor PwCs kontorer i Bjørvika.
Ingen fagforeningsledere som krever boikott av Big Four-revisjonshusene.
Ingen stortingsrepresentanter som krever at staten slutter å kjøpe konsulenttjenester fra selskaper hvis globale nettverk er dokumentert for å ha hjulpet sanksjonerte Putin-allierte med å skjule formuer.
Ingenting.
Og det er her det norske habilitetssystemet kommer inn — eller rettere sagt: ikke kommer inn.
Svingdøren som ingen ser
Pål Lønseth er jurist og leder for Norges viktigste spesialiserte etterforskningsorgan for finansiell kriminalitet: Økorim.
Han tiltrådte i 2020.
Før det: sju år som partner og leder for PwC Gransking & Compliance i Norge, den avdelingen som i teorien skal avdekke hvitvasking, sanksjonsomgåelse og economic crime. Den samme avdelingen i det samme globale nettverket som ICIJ-lekkasjene dokumenterer at systematisk bistod oligarker med å gjøre nettopp det.
Lønseth er ikke etterforsket.
Han er ikke mistenkt for noe.
Artikkelen her påstår ikke at han personlig har gjort noe galt.
Spørsmålet er et annet:
Hvordan er det mulig at overgangen fra å lede granskning og compliance i et selskap som globalt er dokumentert for å ha fasilitert hvitvasking for sanksjonerte oligarker — til å bli sjef for Norges økokrimorgan — skjer uten debatt, uten karantenetid, uten ekstern habilitetsvurdering, uten et eneste oppslag som stiller det grunnleggende spørsmålet?
Sammenlign med Israel-boikott-debatten.
Der er kravet glassklar ansvarliggjøring: «Dersom du er del av et system som begår overgrep, er du medskyldig og bør holdes ansvarlig.» Det er et prinsipp nordmenn er genuint opptatt av, når det gjelder stater vi er vant til å fordømme.
Men det prinsippet gjelder tydeligvis ikke for Big Four-revisjonshuset med kontor i Bjørvika.
Habilitetssystemet som ikke fungerer
Det finnes en formell mekanisme for å håndtere dette i Norge.
Den heter habilitetsvurdering.
Den har en avgjørende konstruksjonsfeil: i de fleste tilfeller er det den potensielt inhabile selv som avgjør om han er inhabil.
Lønseth har måttet ta stilling til sin egen habilitet gjentatte ganger siden han tiltrådte.
I innsidesaken mot Anniken Huitfeldt erklærte han seg inhabil — begrunnet med at han hadde samarbeidet tett med henne i to ulike perioder.
I Erna Solberg-saken erklærte han seg ikke inhabil — til tross for at det var Solbergs regjering som utnevnte ham, og at Justisdepartementet under Solberg var en av PwCs store oppdragsgivere i hans tid som partner der.
Jusprofessor Eivind Smith ved UiO uttalte til NRK at Lønseth burde ha stått utenfor hele komplekset av aksjesaker.
Lønseth er ikke systemets unntak.
Han er systemets eksempel.
I et land på 5,5 millioner mennesker med tette elitenettverk er dette strukturelt uunngåelig, med mindre man designer systemer som faktisk tar høyde for det.
Det har Norge i liten grad gjort.
Dobbeltmoralen i praksis
Her er kontrasten satt på spissen:
Norske forbrukere boikotter Coca-Cola fordi selskapet har fabrikker i Israel. Det er folkerettens logikk anvendt på dagligvarehandelen — og det er fullt konsekvent.
Samtidig: ingen boikotter de globale konsulentselskapene som i årevis, dokumentert, har hjulpet Putins nærmeste krets med å gjemme milliarder i Kypros-skallselskaper. Ingen krever at den norske stat slutter å kjøpe tjenester fra disse selskapene. Ingen stiller spørsmål ved at en mann som har ledet granskning og compliance i ett av disse selskapene i sju år, deretter settes til å etterforske nettopp den type kriminalitet.
Det er ikke fordi nordmenn er hyklerske av natur.
Det er fordi systemet er designet slik.
Folkelig boikott retter seg mot det synlige, en logo på en flaske, et lands flagg i en sangkonkurranse.
Den strukturelle medskyldigheten er usynlig.
Den finnes i kontrakter, i stillingsannonser, i inhabilitetsvurderinger skrevet av den som potensielt er inhabil.
Det usynlige bekjempes ikke med demonstrasjoner.
Det bekjempes med journalistikk, med lovgivning og med borgere som forstår at systemet fungerer akkurat slik det er designet til å fungere.
Hva bør faktisk skje?
Det finnes konkrete tiltak som ikke er kontroversielle i en velfungerende rettsstat:
Karantenetid begge veier. Norge har regler for politikere som går fra offentlig stilling til privat næringsliv. Det samme prinsippet bør gjelde den andre veien — fra toppstillinger i private selskaper med kjent interessekonflikt til ledelse av tilsyns- og etterforskningsorganer. En rimelig karantenetid på to til tre år er ikke urimelig.
Ekstern habilitetsvurdering som standard. Når sjefen for et etterforskningsorgan selv skal vurdere sin habilitet i en sak, bør det finnes en automatisk ekstern kontrollmekanisme — ikke bare i de mest åpenbare tilfellene, men systematisk. Det er billig å innføre og dyrt å la være.
Krav til åpenhet ved tiltredelse. En leder for granskning og compliance i et Big Four-selskap bør ved tiltredelse i offentlig stilling måtte oppgi hvilke bransjer, geografiske markeder og klienttyper avdelingen betjente. Ikke klientnavn — men tilstrekkelig til at omverdenen kan vurdere potensielle interessekonflikter.
Ingen av disse tiltakene retter seg mot Lønseth personlig.
De retter seg mot en systemlogikk som produserer uholdbare situasjoner med matematisk forutsigbarhet, i et lite land med tette nettverk, stor finanssektor og et etterforskningsorgan som er avhengig av å rekruttere fra det private næringslivet.
Epilog
Norge boikotter det de kan se.
Det er ikke ingenting.
Folkelig press er et legitimt og historisk effektivt virkemiddel.
Men, det er selektivt på en måte som ikke er tilfeldig — det rammer aldri systemene som er nærmest, best tilpasset og tettest integrert i den norske statens egne institusjoner.
I del 1 dokumenterte vi 264 milliarder dollar i bistand til Ukraina som delvis renner inn i et internasjonalt hvitvaskingssystem vedlikeholdt av selskaper med kontorer i Oslo.
I del 2 har vi vist at det norske systemet for å bekjempe den type kriminalitet har konstruksjonsfeil, som ingen roper høyt om, fordi de som sitter nærmest til å rope er de som kjenner systemet best.
Det er ikke en konspirasjonstese.
Det er en strukturbeskrivelse.
En siste ting
PwC i Norge lager ikke bare granskning og compliance. De produserer også klimakontroll.no — verktøyet som gir norsk klimapolitikk terminkarakter — i samarbeid med miljøstiftelsen ZERO, på oppdrag for Skift: en organisasjon som presenterer seg som næringslivets uavhengige klimarøst, men der statlige selskaper dominerer medlemsmassen og en statlig etat sitter i styret.
Med andre ord: det samme selskapet selger anti-hvitvask-tjenester til banker, leverer personell til organet som skal etterforske hvitvasking, og produserer legitimitetsverktøy for statens klimapolitikk — mens det globale nettverket de er en del av dokumentert har vedlikeholdt hvitvaskingsinfrastruktur for oligarker.
Det er ikke tre separate historier. Det er én forretningsmodell: selg tjenesten, selg motgiften, selg legitimiteten.
Les mer om Skift og statens grønne alibi →
Kildene for denne artikkelen inkluderer: Wikipedia / Boikott av Israel i Norge, LO.no (september 2025), VG (januar 2024), Politiforum (juni 2020), Nettavisen (juni 2025), NRK (september 2023), VG (september 2023), ICIJ Cyprus Confidential. Alle påstander om enkeltpersoner er basert på offentlig dokumentert informasjon fra norske medier eller offentlige kilder.
Del 1: Hvem tjener på Ukraina? — Det globale bildet. 264 milliarder i bistand, 588 milliarder i rekonstruksjonsbehov, og et internasjonalt system klart til å absorbere en andel av begge. Les del 1 her → (lenke oppdateres ved publisering)
- HugByte